tirsdag 13. mars 2012

Regjeringens "luksusproblem"

"Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider." 
Uttalelsen kommer, i følge NTB, fra statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet. Saken gjelder de såkalte "asylbarna", - barn av foreldre som av ulike årsaker ikke har returnert til hjemlandet etter at de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. I dag er intervjuet og uttalelsen gjengitt på mange norske medier.

Mange av disse barna er født i Norge og har bodd her hele livet. De hare med andre ord ikke noe ansvar for den situasjonen de er havnet i, og de er redde og urolige for at de kanskje vil bli sendt til et land de aldri har vært i og dermed heller ikke har noe forhold til.

NRK har i flere reportasjer dokumentert at de har det svært vanskelig fordi de må leve med den usikkerheten dette medfører.

I de fleste partier er det opprør mot Regjeringen i denne saken. Også FrP tar nå til orde for at disse barna må få bli. Internt i Regjeringen er det først og fremst SV som er motstander mot den politikken de selv er en del av det parlamentariske grunnlaget for. Uten at AP lar seg imponere nevneverdig av den grunn.

Grunnen til min reaksjon på det som nå skjer er først og fremst uttalelsen fra statssekretæren. Først avfeide jeg den som en uheldig glipp, men Justisminister Grete Faremo gjentok uttalelsen så godt som ordrett på NRKs "Dagsnytt 18" i ettermiddag. Dermed må man anta at uttalelser gjenspeiler Regjeringens syn.

I bunn og grunn dreier dette utsagnet seg om grunnleggende syn på menneskerettigheter. I dette tilfellet setter Staten, ved Regjeringen, hensynet til seg seg selv og sitt virke høyere enn hensynet til enkeltindivider. Jeg er klar over at det er flere oppfatninger av hvordan menneskerettighetene skal forstås, men for meg er denne definisjonen den mest dekkende:

Menneskerettighetene er
"grunnleggende rettigheter og friheter som individene har overfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster og praksis." (Njål Høstmælingen, "Internasjonale menneskerettigheter", Universitetsforlaget, 2003)
Med andre ord: Det dreier seg om rettigheter det enkelte individ har overfor Staten - ikke om at Staten ikke har "den luksus" å tenke på enkeltindivider. Følger vi definisjonen til Høstmælingen som gjengitt ovenfor, forplikter Staten seg til å ta individuelle hensyn.

Regimer som ikke bryr seg om individer, men som er mest opptatt av sin egen rolle, er vanligvis blant regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med.

Når Regjeringen (først og fremst AP) har det vanskelig i denne saken, så er det vel fortjent.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

2 kommentarer:

  1. Helge Fjellbirkeland14. mars 2012 kl. 08:07

    Om du er i fra 1-2 år er det å bli sendt "hjem" sammen med dine foreldre for å vokse opp i det landet som foreldrene dine kommer i fra kanskje enklere enn å vokse opp i et land med en fremmedkulturell bakgrunn for dine foreldre. Like barn leker best spesielt når det kommer til kultur.
    Når barna har blitt noen år eldre, pga offentlig treg saksbehandling og returoppfølging, da stiller det seg selvsagt anderledes. Da gjelder fortsatt at like barn leker best, men med den forskjell at dette må sees i et multikulturelt perspektiv der barna er mere eller mindre integrert. Disse barna bør ha samme rettigheter som de barna de har vokst opp sammen med.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentaren, Helge. Hovedpoenget som jeg forsøkte å få fram var at uttalelsen om at Staten ikke kan ta individuelle hensyn, bryter med min oppfatning av essensen i menneskerettighetene. Jeg mener, i likhet med svært mange andre, at pesoner som søker asyl i Norge men ikke har vernebehov, skal gis avslag. Men alle individer, også barn, har krav, og individuelle rettigheter, overfor Staten. Uttalelsen til statssekretæren til NTB, gjentatt av Statsråden i Dagsnytt 18, bryter fundamentalt med dette (etter min oppfatning).

    SvarSlett